Betydning av estetikk (hva er det, konsept og definisjon)

Hva er estetikk:

Estetikk er disiplinen som studerer skjønnhetens natur og persepsjonens oppfatning av det, og det er grunnen til at den er nært beslektet med kunsten.

Ordet estetisk stammer fra den moderne latinske aestheticus , og den siste fra den greske aisthētikós som betyr "persepsjon eller følsomhet" gjennom sansene.

Estetikk har forskjellige betydninger avhengig av konteksten den brukes i, selv om alle dreier seg om oppfatningen av skjønnhet .

I hverdagslige sammenhenger brukes det til å referere til det fysiske utseendet til en person, en ting eller et rom. For eksempel: "Å sette søppeldunken på døren påvirker fasadenes estetikk."

Ordet estetisk kan også referere til hygiene og personlig presentasjon. For eksempel: "Denne gutten har oppnådd A i estetikk: han er alltid ryddig og verkene hans ser ordnede ut."

Derav også at forskjønningssentre noen ganger kalles estetiske , som inkluderer tjenester som voksing, hudpleie, redusering av massasje, foryngende behandlinger, etc.

Det er snakk om kosmetisk kirurgi når et kirurgisk inngrep blir utført, hvis formål er å forbedre det fysiske utseendet til en person.

De viktigste estetiske verdiene er: skjønnhet, balanse, harmoni, tragedie og horribleness.

Estetikk, filosofi og kunst

I filosofi er estetikk grenen som studerer essensen av skjønnhet og oppfatningen av skjønnheten i kunsten, det vil si smak. Som et differensiert studieretning, det vil si som en disiplin, oppstod estetikk på det attende århundre, i sammenheng med opplysningstiden eller opplysningstiden.

Allerede i 1735 beskrev den tyske filosofen Alexander Gottlieb Baumgarten (1714-1762) estetikk som "vitenskapen om sensibilitet og kunstens forhold til skjønnhet" i sin tekst Philosophical Reflections on the Poem .

Det samme ville den preussiske filosofen Immanuel Kant (1724-1804) gjort i sin kritikk av dom , og påpekt at estetikk er "grenen av filosofi som studerer og undersøker opprinnelsen til ren følelse og dens manifestasjon som kunst".

Diskusjonen om skjønnhetens natur er imidlertid like gammel som filosofi og kunst. Av denne grunn har den blitt behandlet siden antikkens Hellas av forfattere som Platon og Aristoteles. Platon teoretiserte om skjønnhet og kunst i verk som The Bankett og The Republic. I dem introduserte han forestillingen om kunsten som en etterligning av ideen (mimesis).

Aristoteles, som hadde vært student av Platon, ville gjøre det samme i verk som poetisk kunst og retorikk og politikk , men han ville la platonisk idealisme til side for å fokusere på en materiell tilnærming. Det vil være han som utvikler ideen om katarsis .

Disse to forfatterne representerer således de to viktigste tilnærmingene til skjønnhetsanalyse som har funnet sted i Vesten. Fra dem har andre forfattere diskutert emnet og dets implikasjoner gjennom historien.

Blant dem kan vi nevne Plotinus, Saint Augustine, Saint Thomas Aquinas, Leonardo Da Vinci, René Descartes, Joseph Addison, Shaftesbury, Francis Hutcheson, Edmund Burke, David Hume, Madame de Lambert, Diderot, Lessing, Voltaire, Wolff, Gottlieb Baumgarten, Inmanuel Kant, Friedrich Shlegel, Novalis, Hegel, blant andre.

Se også:

• Catarsis.Arte.