Betydning av middelalderfilosofi (hva er det, begrep og definisjon)

Hva er middelaldersfilosofi:

Middelalders filosofi er hele settet med tanker og filosofiske avtaler som utviklet seg fra Romerrikets fall (530 e.Kr.) til renessansen (XV og XVI århundrer).

Hovedsøket etter middelaldersfilosofi var samholdet mellom troene som ble arvet fra klassisk filosofi med kristendommens dogmer, selv om det også var svært viktige bidrag fra jødisk og islamsk tro.

Temaer fra middelalderfilosofi

Når du prøvde å forene forskjellige religiøse overbevisninger med filosofi, var det naturlig å prøve å finne svar på spørsmål som Guds natur, forholdet mellom tro og fornuft, så vel som kompatibiliteten mellom fri vilje og guddommelighetens vitenskap, mellom andre emner, for eksempel årsakssammenheng og kunnskapens grenser.

For middelalderens filosofi var det imidlertid vanskelig å forene spørsmål som inkarnasjonen eller treenighetens natur, som er grunnlaget for kristen teologi.

Problemet med universelle

I middelalderens filosofi ble en aristotelisk visjon om problemet med universelle arvet, ved å foreslå at universelle (det abstrakte, ideenes verden) eksisterer, men ikke atskilt fra det spesielle (det konkrete, ting, individer), det som også var kjent som "moderat realisme".

I løpet av den skolastiske perioden vendte imidlertid løsningen av dette problemet opp igjen med nominalisme, som uttalte at universelle rett og slett ikke eksisterte.

Eksistens av Gud

Det meste av middelalderens filosofi ble viet til å demonstrere Guds eksistens som en øverste vesen, enhet eller sannhet. For å gjøre dette ble hellige tekster, aristotelisk logikk og ontologisk argumentasjon brukt som hovedmetodene for å finne svar.

Aristotelisk logikk

Å være Aristoteles en forsvarer av logikk som metode for å tilnærme seg vitenskaper og filosofi, var det veldig naturlig for middelalderske filosofer å utgjøre klassisk aristotelisk logikk som en legitim måte å svare på bekymringene som æra vakte.

I henhold til denne metoden, å lære visse sett med syllogismer tillot å koble et emne og et objekt riktig, derfor ville det være et nyttig verktøy for å generere kunnskap.

Kjennetegn på middelalderfilosofi

Middelalders filosofi var sterkt preget av tilnærminger av guddommelig orden. Bibelen ble da den viktigste kilden til svar på disse bekymringene. Imidlertid spilte de hellige bøkene islam og jødedom også en vesentlig rolle i tolking av religiøse spørsmål.

Mer enn generasjonen av ny kunnskap hadde middelaldersfilosofi ansvar for å redde, tolke på nytt og anvende klassiske filosofiske tilnærminger. Fremveksten av neoplatonisme, som utgjør eksistensen av Den ene eller Gud over alle ting, og innføringen av aristotelisk logikk i de da begynnende universitetene, står for dette.

Stadier av middelalderfilosofi

Det er to store perioder med middelalderfilosofi: patristisk og skolastisk.

patristiker

Det tilsvarer det primære stadiet der filosofien ble artikulert med religiøs dogme, hovedsakelig kristen. En av de mest fremragende representantene for denne perioden var Saint Augustine, som utviklet en strøm som i dag er kjent som Neoplatonism, og som kan oppsummeres som omfortolkningen av Platons arbeid fra et kristent perspektiv.

scholasticism

I dette stadiet, som spenner fra det ellevte til det sekstende århundre, blir det forsøkt å forklare kristen åpenbaring gjennom fornuft. Det oppstår som en konsekvens av etableringen av de første universitetene og behovet for å bruke den aristoteliske vitenskapelige metoden for å svare på religiøse eller overnaturlige tilnærminger.

Saint Thomas Aquinas var en av hovedeksponentene for den skolastiske scenen da han introduserte aristotelisk logikk i kristen tanke.

Middelalders filosofi og jødedom

Jødedommen var også opptatt av å svare på grunnleggende spørsmål i lys av filosofi.

På denne måten sørget Maimonides for å integrere Aristoteles logikk for å demonstrere at det ikke er noe som skiller mellom tro og fornuft, siden tro har et guddommelig opphav og fornuft er basert på menneskelig kunnskap, som vendingen stammer fra Gud.

Middelalders filosofi og islam

I islam ble både neoplatonisme og Aristoteles tenkt brukt for å svare på religionens bekymringer. Ankomsten av arabere og berberere på den iberiske halvøyen bidro til å berike middelalderfilosofien takket være oversettelsene av deres arbeider til latin og hebraisk. Al-Kindi og Averroes var noen av de viktigste tenkere i middelalderens islamske filosofi.

Hovedforfattere av middelalderfilosofi

Dette er noen av filosofene hvis bidrag bidro til å berike den middelalderske arven.

Anselm of Canterbury (1033-1109)

Han var en av filosofene nærmest neoplatonisme. Han betraktet filosofi som en hjelpegren for å forstå tro, snarere enn et kunnskapsområde i seg selv. Og troen var derfor den eneste mulige sannheten og grunnen var underordnet den.

Videre er Anselm fra Canterbury kreditert for å skape det "ontologiske argumentet", som utgjør Guds eksistens som "den som ikke noe større kan tenkes på." Hvis Gud eksisterer på det mentale plan, eksisterer Han også i virkeligheten.

Thomas Aquinas (1225-1274)

Ved å bryte med den augustinske tradisjonen (og veldig karakteristisk for middelalderens filosofi generelt) om å pålegge tro på fornuft, mente Thomas Aquinas at tro og fornuft utgjorde to forskjellige kunnskapsfelt. Imidlertid gir det rom for et felles rom der tro og fornuft henger sammen.

William av Ockham (1285-1349)

Det gikk et skritt lenger enn forgjengerne, og forsvarte ikke bare eksistensen av filosofi og teologi som to uavhengige områder, men også ved å koble av dem. For William av Ockham er fornuften et fakultet for mennesker, mens troen hører til feltet av guddommelige åpenbaringer, så de er ikke bare separate, men motsatte.

Verker fra middelalderfilosofi

Dette er noen av de mest fremragende tekstene fra middelalderfilosofien, siden de prøvde å svare på de største spørsmålene i denne perioden, spesielt de av religiøs art:

Proslogion (1078)

Skrevet av Anselmo de Canterbury reiser det Guds eksistens gjennom det ontologiske argumentet. Det er et sammendrag av Monologion , hans forgjengerarbeid, der han prøvde å demonstrere Guds eksistens gjennom fornuft.

Guide of the Perplexed (1190)

Det ble skrevet av Maimonides, som hevder at det ikke er noe som heter en splittelse mellom tro og fornuft, siden de begge kommer fra samme kilde: Gud. Selv om det ble skrevet på arabisk, gjorde oversettelsene det raskt kjent i Europa, og ble en innflytelse for filosofer som Thomas Aquinas.

Teologisk sum (1274)

Det er et av de viktigste verkene i teologien og hadde innflytelse på utviklingen av middelalderfilosofien. Der svarer Thomas Aquinas på forskjellige spørsmål gruppert i kategorier: Gud, den menneskelige handlingen, teologiske dyder, inkarnasjon av Kristus, sakramenter. Verket inneholder andre spørsmål som disiplene hans får svar på, siden forfatteren døde før han avsluttet sitt arbeid.