Gresk tragedie: kjennetegn, opphav og forfattere

Hva er den greske tragedien?

Gresk tragedie er en dramatisk sjanger skapt i Antikkens Hellas, hvis historier dreier seg om skjebnens undergang signert av gudene. I denne forstand ble den født fra hånden til klassisk mytologi.

I følge Aristoteles Poetics er den greske tragedien basert på to prinsipper for dramatisk kunst: mimesis og catharsis. Mimesis refererer til imitasjon av naturen, i dette tilfellet, etterligning av en edel handling. Catharsis viser til en personlig renselse.

funksjoner

Gamle masker for representasjon av den greske tragedien.

Blant de viktigste egenskapene til den greske tragedien kan vi ta for oss de som refererer til dens funksjon, struktur, karakterer og temaer.

Dramatisk funksjon

Den greske tragedien prøver å bevege frykt og medfølelse, grunnleggende elementer for å oppnå katarsis. Derfor involverer utfallet alltid heltenes fall.

emner

Det sentrale temaet i den greske tragedien er skjebnenes skjebne, hvis kunngjøring vekker konflikten i karakterene.

tegn

• Individuelle personligheter: vanligvis er de personligheter som liker sosial anerkjennelse, og derfor er de opphøyet som modeller: helter, adelsmenn eller demigoder. Kor: flaks med kollektiv karakter som fungerer som dirigent og sanksjonør for historien ved hjelp av sanger. Det uttrykker vanligvis dikterens synspunkt.

Ekstern struktur

Når vi snakker om ekstern struktur, viser vi til måten diskursen er organisert og presentert for leseren eller tilskueren, det vil si det er det synlige stillaset. Generelt har den greske tragedien følgende struktur:

• Prolog: Forklarer bakgrunnen for argumentet. Parodos: det er inngangen til koret som begynner utviklingen av handlingen. Episoder: hver av de dramatiske passasjene der dialogene finner sted. Vi er: det refererer ordentlig til sangene i koret, ment for å lede refleksjonen til publikum, enten ved å sanksjonere handlingene, eller ved å forklare forfatterens moralske, politiske, filosofiske eller religiøse prinsipper. Utvandring: refererer til konklusjonen av konflikten, hvor oppfyllelsen av straffen eller straffen finner sted. I dette griper koret inn med en avsluttende sang.

Intern struktur

Den interne strukturen refererer til rekkefølgen historien er unnfanget i historien, og som gir den dramatiske spenninger. Som typisk for det klassiske begrepet fortellerstemme, har tragedie en begynnelse, en knute og en slutt.

• Start: presentasjon av situasjonen. Knute: klimatiske hendelser. Utfall, delt i to deler: omskiftethet, som er heltenes fall fra nåde, og anagnorisis, øyeblikket da karakteren blir oppmerksom på hans skjebne gjennom refleksjon.

Sosial funksjon

Gresk tragedie spilte en viktig rolle i antikken: på den ene siden som representerte datidens viktigste bekymringer; på den andre, utdanne menneskene i verdiene som ledet samfunnet. Med andre ord fremme orden og oppfyllelse av plikt.

Mode for representasjon

I antikkens greske tid var funksjonene i representasjonen forskjellige fra i dag. La oss se.

• Arbeidene ble utført på et anfiteatro.Para den konstruksjon mekaniske anordninger ble anvendt som periaktoi eller roterende prisme; den eccyclema , hell Tralle og mechané en trinse mekanisme for å legge inn dioses.Todos aktører var hombres.El garderobe besto av Chiton eller lang tunika; kort strøk med lyse farger; solede sko kalt coturno og oncos , en hodeplagg for hovedpersonen å ha på seg. Karakterene ble tildelt fargerike, store og uttrykksfulle masker, slik at en skuespiller kunne representere flere karakterer.

Du kan også være interessert i:

• Catharsis tragedie.

kilde

Tragedien antas å ha sin opprinnelse på 600-tallet f.Kr. Den kan ha vært relatert til slakteritualer for jordbruk og jakt, der et dyr, vanligvis en geit, ble slaktet.

Det etymologiske opphavet til ordet tragedie, lånt fra det latinske tragoedia , ser ut til å være et resultat av to greske begreper: trags , som betyr 'geit', og ádein , som betyr 'å synge'. Derfra ville bruken komme som sang eller heltedrama.

Det antas også at tragedien kan ha hatt med dithyrambo å gjøre, en type poetisk komposisjon som ble fremført på fester til ære for guden Dionysus.

Forfattere og arbeider

De viktigste kjente representantene for den greske tragedien var Aeschylus, Sophocles og Euripides.

Aeschylus (ca. 525 - ca. 455 f.Kr.)

Aeschylus regnes som den første store greske dramatikeren. Han var deltaker i grekernes seier mot perserne, som hans arbeid Perserne raskt ga ham berømmelse for. Han skrev nesten hundre tragedier, men bare noen få har overlevd. Blant dem kan vi telle:

• Den persere den anmodere Seven mot Theben Trilogien Orestien : Agamemnon ; Coefhora og euménides Prometheus lenket

Sophocles (496 - 406 f.Kr.)

Sophocles fikk berømmelse etter å ha vunnet som dramatiker mot forgjengeren Aeschylus. Han var en produktiv forfatter, som fortjente en rekke priser og anerkjennelser, en nær venn av Pericles. I dag gjenstår bare syv titler fra hans arbeid. nemlig:

• Antigone Oedipus Rex Electra Oedipus i Colono Áyax Las traquinias Filoctetes

Euripides (ca. 484 - 406 f.Kr.)

Euripides fullfører triaden av de store dramatikerne i det klassiske Hellas. I motsetning til forgjengerne, fokuserte han ikke alltid på mytiske figurer, men ga i stedet opphav til ordentlig menneskelige dramaer. Blant hans verk kan vi referere til følgende:

• Medea Las Troyanas Andrómaca Orestes Las Bacantes

Se også:

• Gresk litteratur gresk mytologi